Eirik Senje
Galleri K, Oslo, 2022
Towns, Tables, Rats, Seats, Cats, Castles, Dogs, Trees, Birds, Streams
Of what do I speak? Some objects, of course. Plaster, wood, colours, ink, paper, etc. — pictures. In these pictures: larger worlds made up of many small worlds – mosaic, assemblage. Sometimes in a quite concrete sense: formations of small parts forming large motifs; other times, less tangibly so perhaps, I speak of mosaics of ideas and signs.
How?
I was looking out of my window—it was somewhere on some continent, I think— across to the facade of the building on the opposite side. Here there are ornamented iron railings and concrete platforms. Here streams of smoke meander leisurely along the faces of buildings before disappearing into a blue sky. Here there are blinders, flowerpots and shiny glass surfaces are framed by white moldings. Here there is stucco, stone and plaster. Here light curtains play with a gentle summer breeze under the first rays of the sun — only barely covering the openings of mysterious dimmed portals with their shy yet seductive display. Are there really rooms behind all these darkened rectangles? Do people live in there? Do they have living rooms, kitchens — bedrooms? Do they decorate? Do they paint their walls white, or in colour? Do they make observations there, from atop their lofty perches?
It has been said that today’s world has forgotten how allegory thinks. I go into the forest to forage for nuts. Before long, I come across my own footprints there, leading in amongst the trees. I come away from the expedition with a bundle of twigs and a handful of berries - the occasional mushroom perhaps. Absent from the story thus: the squirrel — an absence a fact as telling as a presence. Neither is here cheese or cream; but seeds, perhaps? Seeming to sense the signs, a chain of visitors follow on, one after the other: rats (always in the plural form) — not solely for their typographic qualities — fundamentally present though mostly unseen denizens of in-between spaces. If rat: cat. If cat: dog. Or bird? If bird: horizon? Tree? An eclectic meal, textured — filling?
I once read a tale which went almost like this: In the tale, the uninvited guest comes across a half-eaten meal — abandoned by the host and the guest, who seem to have retired for the evening—still a feast given the proper attitude. As this wily third party is about to start its surreptitious feast, ears suddenly spring into alert position: something stands out from the background, a signal — noise! The creaking of a door being opened? No, soft paws, lithe measured steps (what manner of sounds do such barely audible steps make? What sensitive individual can distinguish such even above the howling of the stomach?). So, this house already has a permanently employed parasite, reflects the uninvited, before scurrying away into the nearest nook or cranny, there to begin the search for its next meal. As I read these thoughts, thought by someone else before me, do they not also abide with me?
What then, about these elusive chains of signs and symbols? In fact, there seems to be no meticulously conceived plan behind this meal; yet on the other hand neither a simple throwing of the dice: While, for instance, a sentence written in sand shares its horizon with water and wind in the most fleeting way, the writing of stones is inscribed so slowly and thoroughly that its syntax falls under the eternity’s gaze. Can I lift as much as a grain of sand without describing myself?
Once, many years ago, I surprised myself by answering a voice of critique like so: “I think pictures should be allowed to proliferate.” A rhetorical victory - an investment it is high time I write off (even if the hook and sinker are lost, can the line not still be saved?) Instead, I place my concern here: in images which are allowed to dwell on themselves. Here townhouses, trees, lampposts perhaps, are enveloped in the sounds from which we draw the conclusion: there are grasshoppers, in the evening. Here there is a gentle summer breeze. Here there are birds frolicking in a water fount. Here there is the enthusiastic barking of a playful dog. As for the rest, and of all the paths that were followed, is it not written in these rooms?
Eirik Senje, Oslo, September 2022
Towns, Tables, Rats, Seats, Cats, Castles, Dogs, Trees, Birds, Streams
Hva kan det være snakk om? Noen objekter, selvfølgelig – i gips, tre, farger, blekk, papir, etc. – bilder. I bildene: større verdener bygget opp av mange små verdener – mosaikk, assemblage. Noen ganger i konkret forstand: formasjoner av små deler som danner store motiv; andre ganger i billedlig betydning: mosaikker av ideer og tegn.
Hvordan?
Jeg så ut av vinduet mitt – det var et sted på kontinentet, tror jeg – over mot fasaden på motsatt side. Her er ornamenterte jernrekkverk og tynne striper av røyk som bukter seg bedagelig langs fasader og forsvinner i en blå himmel. Her er persienner, blomsterpotter og skinnende glassflater innrammet av hvite lister. Her er stukkatur, stein og puss. Her er florlette gardiner som leker med en mild sommerbris under dagens første solstråler – halvt blygt, halvt forlokkende – foran mystiske portaler. Finnes det virkelig rom bak alle disse dunkle rektanglene? Bor det mennesker der inne? Har de stuer, kjøkken – soverom? Hvordan innreder de seg? Maler de veggene sine hvite eller i farger? Gjør de observasjoner fra utkikkspunktene sine?
Det har blitt sagt at dagens verden har glemt hvordan allegorien tenker. Jeg går inn skogen for å sanke nøtter, og oppdager ganske snart mine egne fotspor som leder inn blant trærne. Et fang av kvister og en neve bær, kanskje en og annen sopp, blir med meg hjem. Ekornet uteblir altså fra fortellingen – i seg selv et talende faktum. Ei heller finnes her ost eller fløte; men kanskje frø? En kjede av beboere enser tegnene og følger på, den ene etter den andre: rotter (alltid i flertallsform) – ikke utelukkende på grunn av sine typografiske kvaliteter – fundamentalt tilstedeværende, oftest usett, mellomrommenes beboere. Hvis rotte: katt. Hvis katt: hund. Eller fugl? Hvis fugl: horisont? Tre? Et broket måltid, teksturert – mettende?
Jeg leste en gang en fortelling om noe sånt som dette: I fortellingen kommer den ubudne gjesten over et halvt fortært måltid – forlatt av verten og den inviterte gjesten, som ser ut til å ha trukket seg tilbake for kvelden – fremdeles et festmåltid gitt den rette innstillingen. Idet denne listige tredje parten skal til å starte sitt skjulte festmåltid spretter ørene dens plutselig opp i beredskapsposisjon: støy! En knirkende dør? Nei, myke poter, smidige avmålte skritt (hva slags nesten uhørlige lyder lager slike skritt, og hvilket sensitivt individ kan ense dem selv over magens skrik?). Så har altså dette huset allerede en fast ansatt parasitt, reflekterer den ubudne, og flykter i en fei inn i nærmeste mørke krik eller krok, på vei til neste måltid. Blir ikke dette, som noen har tenkt før meg som leser, også boende hos meg?
Hva så med disse utsnittene, disse kjedene av tegn? Faktisk ligger det ingen utspekulert plan bak dette måltidet; men ei heller et simpelt terningkast: Mens for eksempel en setning skrevet i sand deler sin horisont med vann og vind på det flyktigste vis, skrives steiners skrift så langsomt og grundig at syntaksen faller under evighetens blikk. Kan jeg løfte så mye som et sandkorn uten å beskrive meg selv?
En gang, for mange år siden, overrasket jeg meg selv ved å svare slik til en kritisk røst: «Jeg synes bilder burde få lov til å formere seg». En retorisk seier – en investering det er på høy tid jeg skriver av. I stedet plasserer jeg midlene mine her: i bilder som får lov til å dvele ved seg selv. Her er byhus, trær, lyktestolper kanskje, innhyllet i lyden av usynlige gresshopper om kvelden. Her er en mild sommerbris. Her er den entusiastiske bjeffingen til en leken hund. Her er fugler som svømmer i et vannbad. Hva gjelder resten av fortellingen, og alle veiene den tok, står den ikke skrevet i disse rommene?
Eirik Senje, august 2022